La meg ta deg med til Patchellhytta!

Dette går ut til deg som er like uerfaren som meg når det kommer til fjellturer! Jeg anser meg selv for å være en ekstremt uerfaren (men veldig ivrig!) fjellgåer. Fjellene og naturen rundt var noe av grunnen til at jeg flyttet til Volda, men de store fjellturene har av en eller annen grunn latt vente på seg. Så da jeg begynte på emnet Outdoor Media Production i høst, ble jeg (nesten bokstavlig talt) kastet ut i det! Jeg ble tatt litt på senga, og måtte skaffe masse utstyr og psyke meg opp til laaange bakker som går oppover i det uendelige, søkkvåt myr som man plumper ut i uansett hvor mye man prøver å la være, regn og vind som pisker i ansiktet, tunge sekker som ikke sitter riktig på ryggen, melkesyre i beina og støle nakkemuskler. Jeg var altså ikke helt klar for det som ventet meg.

Mitt lille erfaringsgrunnlag
Når det er sagt, så er jeg ikke helt ukjent med turgåing og naturopplevelser. I mine yngre dager gikk jeg i speideren, og kan både spikke, slå opp telt og lage mat på bål. Problemet ligger i at jeg gjorde alt dette på Østlandet. På Østlandet er det som kjent ganske flatt (i hvert fall sammenlignet med Sunnmøre), og jeg har derfor ikke hatt muligheten til å bryne meg på massive fjell fra barnsben av. Denne speider-bakgrunnen har desverre ikke vært av størst betydning når jeg nå har begynt å traske i fjellet. Det eneste jeg har fått bruk for er å alltid huske førstehjelpsutstyr og ekstra sokker, samt at man aldri skal gå alene. Nyttig i seg selv, men kanskje ikke så veldig dekkende for turer av den skalaen vi har vært på dette semesteret.

Det er viktig for meg at dere har dette i bakhodet når dere leser dette blogginnlegget, og at dere vet akkurat hvor lite erfaring jeg har med fjellet. Dere kommer til å få se hva jeg mener når jeg videre i denne teksten skal ta dere med på turen opp til Patchell-hytta, og alle utfordringene, overraskelsene og de flotte opplevelsene jeg hadde på vei mot hytta og Slogen.
(Teksten fortsetter under bildet)

Utsikten fra hytta er spektakulær!

Utsikten fra hytta er spektakulær!


Informasjon om hytta

Patchellhytta ligger i Habostddalen ved foten av Slogen, midt i de mektige Sunnmørsalpene. Den er drevet av Den Norske Turistforening og er Norges største selvbetjente turisthytte, med 65 sengeplasser, to kjøkken, flere oppholdsrom og stort toalettanlegg. Hytta ble bygget i 1964, men har siden den gang fått flere nye tilbygg; det seneste i 2011. 100 meter fra den store hytta ligger ligger en liten steinbu. Dette er den opreinnelige Patchellhytta, reist av briten og Norgesvennen Charles Watson Patchell på 1920-tallet. Den er i dag restaurert og fullt mulig å bruke til overnatting. Det er ikke innlagt strøm eller vann på Patchellhytta, men det er et lite solcellepanel for å får litt lys, og brønn med pumpe for å hente vann. Rundt om i hytta er det plassert flere vedovner som varmer godt, så det er ingen grunn til å ikke ha det komfortabelt her strøm, vann og innedo.
(Teksten fortsetter under kartet)

Kart

Kart over området


Turen oppover

Vi gikk den minst bratte (men lengste) ruta opp til hytta. Det betyr at vi kjørte opp til ca. 400 meter over havet og gikk videre derfra til fots. Det høyeste punktet på turen var 1000 meter over havet, før det er en nedstigning til hytta som ligger 818 meter over havet. Alt i alt er turen litt over åtte kilometer lang. På kartet ser dere ruta vi gikk. Vi startet ved Urke, gikk gjennom Langsæterdalen, forbi Storevatnet og Isavatnet, opp til det høyeste punktet på turen, før vi svingte og gikk ned igjen til hytta. Denne ruta er ikke den vanskligste og passer fint for dagsturer, for alt fra barnefamilier til de mer erfarne. Da jeg kom over (eller, i hvert fall litt) det faktum at jeg skulle gå åtte kilometer rett oppover, med tung sekk på ryggen (og mørke, sinte tanker i hodet), begynte jeg å se hvor fantastisk vakkert dette området er og hvor glad jeg er for at jeg får oppleve både naturen og det fellesskapet vi som gikk sammen fikk. Det er helt klart noe fantastisk med det å slite seg oppover, puste tungt, ta pauser (vi tok mange pauser) og bare være stille sammen med noen når man er ute i naturen. (Hvis dere tenker at dette høres for godt ut til å være sant, og at jeg mest sannsynlig pynter littebittegrann på sannheten; bare ta en kikk på videoen under, så får dere et lite innblikk i hvordan jeg faktisk hadde det på turen oppover fjellet.)
(Teksten fortsetter under videoen)

 

 

Oppholdet på hytta
Hele tre dager til ende var vi oppe i fjellheimen. Uten dekning, men med ganske mye regn og vind. En gjeng kameragærne mediestudenter med varierende grad av fjellerfaring. Om dere ser for dere kaos, har dere litt rett og litt feil. Selvfølgelig blir det litt kluss og forvirring med 43 mennesker som skal finne seg sengeplass, og finne ut av hvem som skal hente vann og hvor doene er og hvem har krav på kortstokken først og hvordan løser vi problemet med kameraene som kondenserer når vi tar dem med inn. Det var ganske mye å ta hensyn til. Men ting løste seg ganske raskt, og vi kom inn i en felles rytme der alle jobbet sammen og hjalp hverandre. Jeg tror det er noe med det å komme opp i fjellet, leve litt mer primitivt enn vi er vant til, den friske lufta, fellesskapet og muligheten til å oppleve noe sammen. Det gjør noe med oss som mennesker. Vi blir i bedre humør og vi setter større pris på de små tingene.
(Teksten fortsetter under bildene)

Hytta ligger ved foten av Slogen // Vakre høstfarger

Hytta ligger ved foten av Slogen // Vakre høstfarger

Vegard er fornøyd!

Vegard er fornøyd!


Hva lærte jeg, egentlig?
Vi har alltid blitt fortalt at det å være i fjellet er sunt, både for kropp og sjel. Det er jeg enig i. I hvert fall det om sjelen. Man blir så overveldet av den fantastiske naturen og man får så stor respekt for kreftene som finnes der. Været, det minste lille gresstrå, de store ras-steinene som ligger spredt utover, de ekstreme fjelltoppene og myra som surkler under føttene på en. Alle disse tingene får stor betydning mens man trasker oppover (eller nedover) fjellet. Det samme gjør de små tingene man gjør i fellesskap på veien, som å sette seg ned og spise matpakka, hente vann fra en bekk eller ta en pustepause ved en svær stein som løyer for vinden.

Jeg fikk kanskje ikke så mye bruk for 4.-klasse-speider-egenskapene mine, men med sunt vett og litt pågangsmot kommer man langt. Jeg lærte helt utrolig mye på turen vi hadde til Patchellhytta, og jeg knyttet flere nye vennskapsbånd med folk jeg bare har vært på hils med til nå. Turen opp var tøff, og jeg synes det var kjipt mens det pågikk. Men med en gang jeg kom inn i hytta og dumpa ned i sofaen var alt det kjipe glemt, og jeg husket (nesten) bare de fine øyeblikkene og den fantastiske naturen som gjorde hele turen verdt strevet.
(Teksten fortsetter under bildene)

Malene og Maja

Malene og Maja

Kim deler ut nøtter

Kim deler ut nøtter

Merket tursti helt fram til hytta // Live

Merket tursti helt fram til hytta // Live


Nå er det deres tur!
Det er ikke vanskelig. Det krever ikke altfor mange ressurser. Det gjør ikke (så veldig) vondt. Og det er en helt utrolig opplevelse. Er du som meg – dårlig trent, uerfaren, og generelt litt skeptisk til både høyder og fysisk aktivitet, men veldig glad i utfordringer – kommer du til å få et minne for livet. Er du derimot det motsatte av meg, er dette en søndagstur. Men en fantastisk flott søndagstur, da!

Hvis det er én ting jeg vil at dere skal sitte igjen med etter å lest dette, så er det å ta denne turen! Eller hvilken som helst annen tur! Dere kommer til å sette pris på det og sitte igjen med så mye, uansett hvilket erfaringsnivå dere starter på. Bare gjør det!

 

A day at Godøy

Stian, Jørgen og jeg har laget en film (i to versjoner – én lang og én kort) på oppdrag for Destinasjon Ålesund og Geiranger. Målet var å promotere aktiviteter i regionen.

Lang versjon

Kort versjon

Studietur til Ålesund

En ekstrem regnværsdag i oktober dro Outdoor Media Production-klassen vår til Ålesund for å møte Destinasjon Ålesund og Geiranger. Formålet med møtet var å få informasjon om et oppdrag de hadde til oss. Vi skal lage en film for dem, som skal promotere én eller flere aktiviteter i regionen. Møtet forgikk på utrolig kule Jacu, et kaffebrenneri, en kaffebar og utstillingslokale. Midt mellom sekker med kaffebønner, utallige Pushwagner-trykk og herlig kaffelukt satt 40 spente mennesker og fulgte med på Destinasjon Ålesund og Geirangers mann som forklarte oppdraget og deres visjon. Dette er en stor mulighet for oss, så Stian, Jørgen og jeg har en omfattende oppgave foran oss, som vi skal utnytte på best mulig måte!

Men vi var ikke bare på Jacu. Vi var på (stengte) Fjellstua for å se på utsikten over Ålesund, som er like fin hver gang! Vi fikk også omvisning på Jugendstilsenteret, et museum og formidlingssenter midt i Ålesund. Her fikk vi omvisning i utstillingsdelen og vi fikk oppleve deres multimediaavdelinger. Museer er noe av det gøyeste jeg vet, så storkoste meg der! Også veldig spennende å få vite mer om historien til Ålesund, spesielt om den store bybrannen.

Til tross for regnværet hadde vi en veldig fin dag, med kafébesøk, gummistøvler og kunnskap :))

DSC06214_redigert

DSC06218_redigert

DSC06226_redigert

La meg vise deg veien til Patchellhytta!

Jeg anser meg selv for å være en ekstremt uerfaren (men veldig ivrig!) fjellgåer. Fjellene og naturen rundt var noe av grunnen til at jeg flyttet til Volda, men de store fjellturene har av en eller annen grunn latt vente på seg. Så da jeg begynte på emnet Outdoor Media Production i høst, ble jeg (nesten bokstavlig talt) kastet ut i det! Jeg ble tatt litt på senga, og måtte skaffe masse utstyr og psyke meg opp til laaange bakker som går oppover i det uendelige, søkkvåt myr som man plumper ut i uansett hvor mye man prøver å la være, regn og vind som pisker i ansiktet, tunge sekker som ikke sitter riktig på ryggen, melkesyre i beina og støle nakkemuskler.

Når det er sagt, så er jeg ikke helt ukjent med turgåing og naturopplevelser. I mine yngre dager gikk jeg i speideren, og kan både spikke, slå opp telt og lage mat på bål. Problemet ligger i at jeg gjorde alt dette på Østlandet. På Østlandet er det som kjent ganske flatt (i hvert fall sammenlignet med Sunnmøre), og jeg har derfor ikke hatt muligheten til å bryne meg på massive fjell fra barnsben av. Denne speider-bakgrunnen har desverre ikke vært av størst betydning når jeg nå har begynt å traske i fjellet. Det eneste jeg har fått bruk for er å alltid huske førstehjelpsutstyr og ekstra sokker, samt at man aldri skal gå alene. Nyttig i seg selv, men kanskje ikke så veldig dekkende for turer av den skalaen vi har vært på dette semesteret.

Det er viktig for meg at dere har dette i bakhodet når dere leser dette blogginnlegget, og at dere vet akkurat hvor lite erfaring jeg har med fjellet. Dere kommer til å få se hva jeg mener når jeg videre i denne teksten skal ta dere med på turen opp til Patchell-hytta, og alle utfordringene, overraskelsene og de flotte opplevelsene jeg hadde på vei mot hytta og Slogen.

Utsikt fra PatchellhyttaUtsikten fra hytta er spektakulær!

Patchellhytta ligger i Habostddalen ved foten av Slogen, midt i de mektige Sunnmørsalpene. Den er drevet av Den Norske Turistforening og er Norges største selvbetjente turisthytte, med 65 sengeplasser, to kjøkken, flere oppholdsrom og stort toalettanlegg. Hytta ble bygget i 1964, men har siden den gang fått flere nye tilbygg; det seneste i 2011. 100 meter fra den store hytta ligger ligger en liten steinbu. Dette er den opreinnelige Patchellhytta, reist av briten og Norgesvennen Charles Watson Patchell på 1920-tallet. Den er i dag restaurert og fullt mulig å bruke til overnatting. Det er ikke innlagt strøm eller vann på Patchellhytta, men det er et lite solcellepanel for å får litt lys, og brønn med pumpe for å hente vann. Rundt om i hytta er det plassert flere vedovner som varmer godt, så det er ingen grunn til å ikke ha det komfortabelt her strøm, vann og innedo.

Kart

 

Vi gikk den minst bratte (men lengste) ruta opp til hytta. Det betyr at vi kjørte opp til ca. 400 meter over havet og gikk videre derfra til fots. Det høyeste punktet på turen var 1000 meter over havet, før det er en nedstigning til hytta som ligger 818 meter over havet. Alt i alt er turen litt over åtte kilometer lang. På kartet ser dere ruta vi gikk. Vi startet ved Urke, gikk gjennom Langsæterdalen, forbi Storevatnet og Isavatnet, opp til det høyeste punktet på turen, før vi svingte og gikk ned igjen til hytta. Denne ruta er ikke den vanskligste og passer fint for dagsturer, for alt fra barnefamilier til de mer erfarne. Da jeg kom over (eller, i hvert fall litt) det faktum at jeg skulle gå åtte kilometer rett oppover, med tung sekk på ryggen (og mørke, sinte tanker i hodet), begynte jeg å se hvor fantastisk vakkert dette området er og hvor glad jeg er for at jeg får oppleve både naturen og det fellesskapet vi som gikk sammen fikk. Det er helt klart noe fantastisk med det å slite seg oppover, puste tungt, ta pauser (vi tok mange pauser) og bare være stille sammen med noen når man er ute i naturen. (Hvis dere tenker at dette høres for godt ut til å være sant, og at jeg mest sannsynlig pynter littebittegrann på sannheten; bare ta en kikk på videoen under, så får dere et lite innblikk i hvordan jeg faktisk hadde det på turen oppover fjellet.)

 


Hele tre dager til ende var vi oppe i fjellheimen. Uten dekning, men med ganske mye regn og vind. En gjeng kameragærne mediestudenter med varierende grad av fjellerfaring. Om dere ser for dere kaos, har dere litt rett og litt feil. Selvfølgelig blir det litt kluss og forvirring med 43 mennesker som skal finne seg sengeplass, og finne ut av hvem som skal hente vann og hvor doene er og hvem har krav på kortstokken først og hvordan løser vi problemet med kameraene som kondenserer når vi tar dem med inn. Det var ganske mye å ta hensyn til. Men ting løste seg ganske raskt, og vi kom inn i en felles rytme der alle jobbet sammen og hjalp hverandre. Jeg tror det er noe med det å komme opp i fjellet, leve litt mer primitivt enn vi er vant til, den friske lufta, fellesskapet og muligheten til å oppleve noe sammen. Det gjør noe med oss som mennesker. Vi blir i bedre humør og vi setter større pris på de små tingene.

 

Untitled-1

DSC06157_redigert


Vi har alltid blitt fortalt at det å være i fjellet er sunt, både for kropp og sjel. Det er jeg enig i. I hvert fall det om sjelen. Man blir så overveldet av den fantastiske naturen og man får så stor respekt for kreftene som finnes der. Været, det minste lille gresstrå, de store ras-steinene som ligger spredt utover, de ekstreme fjelltoppene og myra som surkler under føttene på en. Alle disse tingene får stor betydning mens man trasker oppover (eller nedover) fjellet. Det samme gjør de små tingene man gjør i fellesskap på veien, som å sette seg ned og spise matpakka, hente vann fra en bekk eller ta en pustepause ved en svær stein som løyer for vinden.

Jeg fikk kanskje ikke så mye bruk for 4.-klasse-speider-egenskapene mine, men med sunt vett og litt pågangsmot kommer man langt. Jeg lærte helt utrolig mye på turen vi hadde til Patchellhytta, og jeg knyttet flere nye vennskapsbånd med folk jeg bare har vært på hils med til nå. Turen opp var tøff, og jeg synes det var kjipt mens det pågikk. Men med en gang jeg kom inn i hytta og dumpa ned i sofaen var alt det kjipe glemt, og jeg husket (nesten) bare de fine øyeblikkene og den fantastiske naturen som gjorde hele turen verdt strevet.

 

DSC06191_redigert
DSC06188_redigert
Untitled-2


Hvis det er én ting jeg vil at dere skal sitte igjen med etter å lest dette, så er det å ta denne turen! Eller hvilken som helst annen tur! Dere kommer til å sette pris på det og sitte igjen med så mye, uansett hvilket erfaringsnivå dere starter på. Bare gjør det!

 

Reflections on “Tourism marketing from 1990-2010.”

The article by Daniel R. Fesenmaier and Zheng Xiang, discuss the development in tourism marketing in the years from 1990 to 2010. The weight of the discussion lies in the way the Internet (and other technologies) has had major influence on how tourism has changed in recent years, and how this has led to a paradigm shift in tourism marketing. According to the writers, this has happened in three stages. The first stage is basically the introduction of the Internet. This meant that tourism and tourist destinations almost instantly became more accessible to people, but also that tourism destination marketers faced some completely new challenges, like fact that customers now got more power and demanded more personalized experiences and that easier accessibility meant bigger competion. The second stage describes some of the answers to these challenges, where, among other things, the main response was to focus on highly individual authentic experiences and how to market this. The last stage discuss social development and how we as a society has become more interlaced and interactive, such as in social networks. This text is my reflections upon the article.

It is obvious to me that the Internet shaped the way tourism has developed, in the same way it did to everything else. I think the interesting thing is how tourist organizations and companies responded to this. As the Internet (and it’s use) evolved, so did the marketers. The same thing applies to development in other technologies, such as smart phones, social networks and intelligent search engines. And so, it is easy to agree with Fesenmaier and Xiang, because we – meaning my generation – has experienced this first hand.

We all have smart phones, we are all part of some sort of social network and we use Google everyday. And we have all been tourists, either in our own country or out there in the big world. It has almost become the norm to go traveling several times per year. This means that we also are big users of forums and networks on the Internet, such as mentioned in the article: yelp.com, TripAdvisor and so forth. This is the normal thing to do when you are about to go travel. For instance, hotels. There are tons of things you can check out nowadays, that you couldn’t jut ten years ago. How is the quality of the hotel compared to it’s price? Do the really give as good service as described on their web page? Is it quiet as promised, or is there a great big road on the other side of the building that makes a lot of noise and pollute your seven hours of sleep? Is the distance to city center just a five minute walk, or is it really ten minutes with bus? These are all questions we van find answers to on sites like TripAdvisor, because earlier customers left a review of their stay at the hotel. Or museum. Or restaurant. Or any other tourist destination out there.

This is why marketers have to think in a completely new way when they are advertising or marketing a destination. They have to be honest, and they have to use these new channels of communication the Internet, smart phones and social networking provides.

 

Outdoor Media Production assignment 1 – Reflection document

This is a reflection document about the first assignment we did in Outdoor Media Production. The assignment was to make a film about your personal relationship with nature and outdoor life at Sunnmøre. We were divided into groups of three, where my group consisted of Ole Andreas from MID3 and Maylis, who is an exchange student from France. The film was to be two minutes long at tops, telling the individual stories of all the group members. This meant pressing three rather different stories into a already short timeframe. But, we took the challenge and set to work right away!

The first day at Standal we went out to have different types of workshops. It was really foggy, so the light was perfect for taking photos and video. We got some shooting done here, specially the totals and ultratotals. Ole also made some time lapses, even though we didn’t end up using them. The problem with starting right away was that we had only had about an hour to decide what we wanted to talk about in our part of the film. Ole wanted to talk about his childhood and the way he was brought up, because he thinks this has had an effect on his relationship with nature today. I also had some issues in the first part of the assignment. Nature means so many things to me, therefor it was hard to find just one thing to focus on. But eventually, I decided to talk about the way nature makes me feel and how I get this melancholic calm when I am out in nature alone. Maylis had the most trouble landing on an idea, so her part was probably the most difficult to implement. So, all our ideas was a bit up in the air when we started shooting. Looking back, we probably should’ve had a clear idea in our heads before taking on the assignment.

We decided quickly that we – because of the relatively short time we were given to complete this assignment – wanted to split our film in three divided parts. We each set to edit our own part, but we soon realized that we needed more footage. So we hiked up to Dinglevatnet and Vardehornet to get the material. This was a really good trip, and I feel like this is were all our stories finally felt complete and that they fit together with each other. We went back to the edit room to continue shaping our stories. Due to the fact that we were a group of a MID2, a MID3 and an erasmus student, our time tables were quite different, and it was hard to meet at same time. This meant that we edited rather separately, and I think this is showing on the final result. Among other things, Ole had vignette on his part, we used different techniques on fading and the pacing wasn’t the same. This is a problem we need to fix on the future.

When we had roughly edited the footage and we new what we wanted to have in our film, we had to go out again and record the sounds. Running water, wind, footsteps, birds, environment sounds and rustling grass were among the sounds we needed. It is a challenge to edit these recordings to make them clean enough for the film, so we spent some time on that. Not to speak of syncing the sounds to the video to make them fit each other. But since good sound is so important to a film, we took the time to make it right. Still, when we watched the film with the rest of our class on loud speakers, the sound was very different from the headphones we used in the editing room. Some noises were too loud, some were too low, and perhaps some of the transitions were too harsh. This is something we need to remember for the next time: listen to the film on good speakers before exporting the final result. The same goes for music. The music in mine and Maylis’ part was to loud, but we didn’t realize this until we heard it on the loud speakers.

After we had done most of the sound design, it was time to write and record the voice overs. This also gave us a challenge, seeing as none of us had done it before. It is an art to do a good voice over, and you have to speak in a certain tone of voice for it to sound good. This took some practicing, but I believe we made it work. We got some feedback that said we should cut down on the voice and rather make the images tell the story, so this is something we can work on. For future changes, we also need to focus on tiding up the story lines and make them not too literal.

Very last minute we added our eyes opening and closing at the beginning and end of the individual parts. Suddenly the three parts felt connected, and the transitions between them became more natural. I feel the way we ordered the stories made for good dramaturgi, and I am proud of what we achieved in so little time!

DSC06076_redigert

Our Relationship With Nature from Silje Lutnæs on Vimeo.

 

Outdoor Media Production – Trip to Standalhytta!

From september 9th to september 11th was my Outdoor Media Production class on a trip to Standalhytta, which is a cabin located in the mountains of Ørsta. The goal for the trip was to get a bigger understanding of what outdoor and friluftsliv really means, and to start a media production. Beforehand we were divided into groups of three, so my team consists of Ole Andreas Vekve and Maylis de Lorgril. We were given the task of selecting and shopping all the food for everyone for all three days. This was a really frustrating job, because figuring out how to calculate food for 43 people is super hard. For example, we bought about 60 loafs of bread, which was a little much, hehe. But it all worked out in the end and everyone was fed :)

We left bright and early on tuesday morning, driving through the thick fog in about 11 cars. The car I was in and a couple more actually drove straight fast the cabin ’cause we couldn’t see it in the foggy weather! The travel up to Standal is usually gorgeous, with the mountains just getting bigger and bigger along the way. But due to the fog we didn’t get to enjoy the view as much. The light, however, was perfect to photograph in! The fog filtered the sun to make the light relly soft and natural.

 

DSC06081_redigert

DSC06013_redigert

DSC06101_redigert

DSC06021_redigert

Rapport fra skolepraksis på Austefjord barneskole

Min skolepraksisgruppe bestod av Sunniva, Karina og Eirinn i tillegg til meg. Vi skulle lære elevene på Austefjord barneskole om hva digital fortelling er, samt hvordan vi setter sammen og gjennomfører en slik fortelling (Bjarnø m. fl., 2008). Praksisen varte i tre dager, og jeg synes vi utnyttet tiden godt, både med tanke på planen vi laget på forhånd og hvordan ting ble litt annerledes når vi satte den planen ut i virkeligheten.

Den første delen av dag 1 brukte vi til å finne ut hva elevene kunne om digital fortelling fra før og til å forklare nærmere hva det egentlig er. Vi viste også noen eksempler fra Digitale Fortellinger (www.digitalefortellinger.com) for å konkret få fram hvordan det kan og skal gjøres. Deretter pratet vi om opphavsrett (Bjarnø m. fl., 2008), før vi begynte med felles idémyldring. Etter storefri delte vi klassen opp i to grupper og fortsatte med idémyldringen. Det var viktig for oss at ideene var realistiske og gjennomførbare, for barna ville gjerne gjøre alt på en gang! Samtidig måtte vi holde motivasjonen oppe, noe Egeberg m. fl. (2013) mener er viktig. Da de ulike gruppene hadde bestemt seg for hva de ville lage digital fortelling om skrev de manus og lagde en plan over hvilke bilder som skulle tas dagen etter.

Dag to ble i stor grad brukt til produksjon av bilder og lyd, men vi først gikk kollektivt gjennom lydprogrammet Audacity, før alle elevene satt ved hver sin PC og fikk prøve seg fram på programmet induviduelt. Vi viste dem hvordan de skulle spille inn, klippe, tone inn og ut, vrenge på stemmen og endre tempo. Deretter var det ut og ta bilder og spille inn lyd, og dermed gikk hele dagen.

Den siste dagen viste vi elvene hvordan de kunne bruke Windows Movie Maker til å sette sammen den digitale fortellingen med bilder, lyd og tekst. Størsteparten av dagen ble brukt til å lage ferdig fortellingene, sette musikk til bildene, legge over lydsporene og finne effekter. Vi brukte lisensfri musikk for å knytte det vi pratet om opphavsrett første dagen til noe praktisk.

Jeg har veldig lett for å ta ansvar i gruppearbeid, og jeg ble den naturlige lederen i vår gruppe; den som sørget for at ting gikk riktig for seg, alt alt ble gjort i tiden, den som sto og snakket mest foran klassen og den som svarer på spørsmål. Dette er egentlig ikke noe jeg gjør bevisst, det er bare er sånn jeg er. Jeg er absolutt ikke en grenseløs underviser, men jeg tror og håper at jeg klarer å balansere mellom det å være streng når det trengs og det å være avslappet og leken når det er mulighet for det.

Vi hadde ti elever fra fjerde til sjuende klasse på Austefjord skule. De var rolige, flinke og hørte på beskjedene vi ga dem. Den største utfordringen var at det var såpass stort aldersspenn mellom dem, noe vi også merket både på oppførsel og kunnskapsnivå. Det var ikke noe stort problem, for barna er vant til å være i samme klasserom og ha timer sammen, men det var likevel noe vi ikke var helt forberedt på.

En annen utfordring var utstyret, som også Krimsvik & Ludvigsen (2011) mener er en utfordring ved arbeidet i digital kompetanse. Vi lånte ingenting fra Høgskolen, fordi vi fikk beskjed om at Austefjord hadde alt vi trengte tilgjengelig. Det eneste vi hadde bruk for var to digitalkameraer, headset med mikrofon, samt PC med Audacity. Digitalkameraene fungerte bra, problemet var headsetene og PCene. Halvparten av headsetene var ødelagte, og mange av PCene ville ikke registrere input og output for øretelefoner og mikrofoner. Vi holdt på ganske lenge for å finne ut hvordan vi skulle løse dette. Løsningen ble at vi brukte våre egne personlige laptoper. Det gikk veldig greit, men det er litt dumt at elevene ikke kan bruke PCene de har tilgjengelig i klasserommet.

Elevene lærte fort, og de tok ting lett. Vi ble faktisk ganske imponerte over mange av dem, særlig med tanke på programmene vi brukte. Men barna kan jo mye hjemmefra og de er vant til å være rundt digitale verktøy (Hagen & Wold, 2009). Audacity var lastet ned på engelsk, men det virket ikke som det var en hindring. De lærte seg fort hva de ulike knappene betyr og hvordan de skulle få ting til å skje i programmene. Det var utrolig gøy å se hvordan de lærte og entusiasmen de ga utrykk for da de fikk til noe for første gang!

Alt i alt hadde jeg det veldig fint på Austefjord barneskule. Jeg tror vi fikk lært bort noe, og jeg lærte i hvert fall mye om min egen formidlingsevene og tålmodighet. Vi spilte fotball med elevene i friminuttene og vi hadde det veldig gøy da vi lagde de digitale fortellingene. Det var også hyggelig å se barna igjen da vi hadde framvisning av de ferdige prosjektene, vi fikk både klemmer og glade smil!

 

 

Litteraturliste

Bjarnø, V., Giæver, T. H., Johannessen, M., & Øgrim, L. (2008). DidIKTikk – Digital kompetanse i praktisk undervisning (2. utgave). Bergen: Fagbokforlaget.

Egeberg, G., Guðmundsdóttir, G. B., Hatlevik, O. E., Loftsgarden, M. & Loi, M. (2013). Monitor skole 2013 – Om digital kompetanse og erfaringeer med bruk av IKT i skolen. (Senter for IKT i utdanningen). Hentet fra http://iktsenteret.no/sites/iktsenteret.no/files/attachments/monitor_skole_2013_4des.pdf

Hagen, I. & Wold, T. (2009). Mediegenerasjonen – Barn og unge i det nye medielandskapet. Oslo: Samlaget.

Krumsvik. R & Ludvigsen K. (2011). Digital kompetanse i lærerutdanning og skole. I Postholm, M. B., Haug, P., Munthe, E., & Krumsvik, R. J. (Red.), Lærararbeid for elevenes læring 1-7. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Rapport fra observasjonspraksis hos NRK Østfold

Jeg var to uker i observasjonspraksis hos NRK Østfold. Jeg har ikke bare observert, men fikk også være med på å lage både radio og TV, som reporter, fotograf og redigerer. NRK Østfold er et av Norsk rikskringkastings tretten distriktskontorer, og driver primært med produksjon av lokale nyheter og hendelser. Lokalene deres ligger i Gamlebyen i Fredrikstad. De har forholdsvis mange ansatte, med journalister, fotografer, redigerere og grafikere, som ofte jobber i flere roller. Fordi de jobber mest med distribusjon av nyheter er arbeidsoppgavene ofte kortsiktige og dagsbasert, men det var også noen som jobbet med større prosjekter som krever mer langsiktig arbeid.

Hver morgen klokken halv ni hadde vi redaksjonsmøte hvor dagens (mulige) saker ble diskutert, og eventuelle andre ting ble tatt opp. Etter dette samlet de ulike redaksjonene seg og fordelte saker og arbeid. Jeg jobbet ikke alltid på dagtid, men når jeg gjorde var det veldig fint å kunne få være med på disse møtene, for det var her dagsordenen ble satt og det ble ofte interessante diskusjoner om ulike vinklinger på sakene og vurderinger på hvilke nyheter som var aktuelle eller verdt å lage sak på. Dette viser jo også til en viss grad (i og med at dette er lokale nyheterer er det for det meste ikke av nasjonal interesse) medias påvirkning på samfunnsdiskusjonen ved at det er de som velger hvilke saker som er aktuelle.

I NRK Østfold jobber de veldig variert og det åpnet for at jeg kunne være med på veldig mye forskjellig. Jeg var blant annet med på tv-reportasjer om et tuberkuloseutbrudd på en barneskole, kommunesammenslåing og mulig streik på Nexans-fabrikken, radio-reportasjer (live-on-tape og direkte) om kommunearrangert garasje-salg, jordras og psykisk helse for barn. I tillegg var jeg både observatør og reporter på flere «Rett fra levra», et slags daglig fem-på-gata innslag i nyhetssendingen. På et tidspunkt gjorde jeg også dette alene – intervju, foto og redigering.

Jeg fikk grunnleggende opplæring (nok til at jeg kunne klare det alene) i ulike kameraer og annet utstyr jeg brukte før jeg ble satt til å gjøre noe. Det satt jeg veldig stor pris på fordi jeg lærte mye av det og det gjorde meg tryggere på arbeidsoppgavene. I redigeringa brukte vi Adobe Final Cut (men skulle bytte til Adobe Premiere Pro), noe som gjorde det svært lett for meg å kunne redigere alene ettersom det er det også er noe vi har brukt på skolen.

I tillegg til alt det praktiske jeg var med på, fikk jeg også være med på å se hvordan nyhets-tv-sendingene ble gjennomført, både i studio og i kontrollrommet. Var veldig spennende å se hvordan en sending kanskje ikke ble helt klar før ti minutter før sendestart, men at alt fremdeles gikk bra!

Jeg fikk veldig mye frihet til å selv velge hva jeg ville være med på, om det var produksjon av radio, TV og nett eller observasjon av radio- og TV-sendinger. Det var fint å selv kunne velge hva jeg ville legge vekt på, men det betød også noen utfordringer. For det første var det ingen plan, så jeg visste aldri hva jeg skulle dagen etter. Det første til at ikke følte at jeg hadde kontoll på det jeg drev, og jeg var ofte litt usikker på hvor jeg skulle være eller hva jeg skulle gjøre når jeg var ferdig med en ting. For det andre gjorde det praksisen ustrukturert, og jeg tror kanskje ikke jeg fikk oversikt over hele bedriften og dens virksomheter i like stor grad som jeg kunne gjort hvis det forelå en praksisplan fra NRKs side på forhånd. På en annen side er observasjonspraksis nok ikke så vanlig, det var muligens første gang det ble gjennomført hos NRK Østfold og da er det lov å ikke ha fullstendig kontroll.

Jeg har hatt det veldig gøy og jeg har lært masse, både om journalistisk arbeid og om hvordan mye av det tekniske i medieproduskjon fungerer. Noe kan gjøres bedre til (en eventuell) neste gang, men jeg har ikke mye å utsette på praksisen jeg hadde i NRK. Jeg trivdes med de som jobbet der, oppgavene jeg fikk var interessante og jeg vokste som mediestudent.